Substantiv
|
Substantiv er navn på noe: personer eller ting.
Navn nå personer kalles egennavn og skrives med stor forbokstav: Kari, Norge,Polen, Karl, Statoil.
Navn på ting kalles fellesnavn og skrives med liten forbokstav: mann, kvinne,barn, hus, penger.
Vi har tre kjønn:
Hankjønn. hunkjønn og intetkjønn.
Foran fellesnavn kan vi sette en artikkel.
Substantiv som er fellesnavn, kan stå i entall eller flertall.
Substantivet kan ha bestemt form eller ubestemt form.
I ordboka står ordets form i ubestemt entall.
Vi bøyer substantiv etter kjønn og tall, ubestemt eller bestemt.
|
W tekscie zaznaczylam wszystkie rzeczowniki.
Ali
bor
i
en
leilighet
i
Oslo.
Han
går
på
norskkurs
hver
tirsdag.
Han
har
mange
bøker.
I
leiligheten
har
han
ei
stue,
et
kjøkken,
et
soverom
og
et
bad.
På
soverommet
har
han
ei
seng
og
ei
lampe.
På
kjøkkenet
lager
han
m
Teraz ty wypisz z tekstu wszystkie rzeczowniki.Mozesz przeslac mi je na email do sprawdzenia.
Det var en gang at ei bymus og ei fjellmus som var ute og fór, møttes i skogkanten. Der satt fjellmusa i hasselkrattet og plukket nøtter.
– Signe arbeidet, sa bymusa, – det er rart å treffe slektninger så langt ute i bygda, la hun til.
– Det er vel så, det, sa fjellmusa.
– Du samler nøtter og drar i hus, ser jeg, sa bymusa.
– Jeg må vel det om vi skal ha noe å leve av til vinteren, svarte fjellmusa.
– Det er godt om nøtter i år, og store er de, så det kan monne i en sulten skrott, sa bymusa.
– Det er vel og bra det, sa fjellmusa, og la til at hun levde fint og trivdes godt. Bymusa mente at hun hadde det bedre, men fjellmusa sto på sitt og sa at ingen steder var så gode som skogen og fjellet, og at hun hadde det best.
Bymusa sa at hun hadde det best, og dette kunne de ikke enes om. Til sist ble de enige om at de skulle besøke hverandre i julen, så fikk de se og smake hvem som hadde det best.
[…]
– Signe arbeidet, sa bymusa, – det er rart å treffe slektninger så langt ute i bygda, la hun til.
– Det er vel så, det, sa fjellmusa.
– Du samler nøtter og drar i hus, ser jeg, sa bymusa.
– Jeg må vel det om vi skal ha noe å leve av til vinteren, svarte fjellmusa.
– Det er godt om nøtter i år, og store er de, så det kan monne i en sulten skrott, sa bymusa.
– Det er vel og bra det, sa fjellmusa, og la til at hun levde fint og trivdes godt. Bymusa mente at hun hadde det bedre, men fjellmusa sto på sitt og sa at ingen steder var så gode som skogen og fjellet, og at hun hadde det best.
Bymusa sa at hun hadde det best, og dette kunne de ikke enes om. Til sist ble de enige om at de skulle besøke hverandre i julen, så fikk de se og smake hvem som hadde det best.
[…]
Kilde: Dyreeventyr fra Asbjørnsen og Moe, Vigmostad & Bjørke AS, 2007
Brak komentarzy:
Prześlij komentarz